Vi vet ikke enda om han våkner i dag eller om han sover til i morgen.
Jeg fikk komme inn hos han et lite øyeblikk på intensiven, men som forventet begynte jeg bare å gråte. To store stativer fulle av apparater med slanger som førte inn på kroppen overalt + respiratoren ble en smule for mye..
De holdt på å varme han opp når jeg var innom, da han var ganske nedkjølt under operasjonen. Bare det var ekkelt, å stryke over kalde fingre...
Men er glad for at operasjonen gikk som den skulle, så nå er det bare resten igjen...
Jeg er så spent på når de kan koble fra pacemaker og respirator om alt da funker som det skal...
Men det skjer ikke i dag uansett, så jeg må bare finne meg i å vente...
Jeg er bare så utålmodig etter å få fortelle han at det har gått bra.... Selv om han ikke sa det med reine ord, følte vi pårørende som om han tok farvel med oss itilfelle han ikke skulle våkne igjen.. Så da skjønner dere kanskje at jeg syns ventetida blir ulidelig lang til han våkner.
Hvis han våkner i kveld skal jeg ned på sykehuset igjen, hvis ikke blir jeg hjemme. Har ikke lyst å pine meg selv å se han slik igjen hvis han allikvel bare sover.
Ellers har Sofie det bare fint, hu skjønner heldigvis ikke noe av dette, og skal heller ikke ned på sykehuset før alt utstyr er koblet fra og Gøran kan være litt oppe igjen.
I dag har hu hatt fri og vært sammen med mormor og morfar. Kl 14 ble mormor og bestemor med i barnehagen på en tilsteldning de hadde med aktiviteter for barna :) Stas å få vise frem barnehagen til bestemor som er her fra Lofoten :)
Langt innlegg ble dette, men litt godt å skrive "av" seg litt :) Nå skal jeg bare slappe av litt før jeg ringer ned på sykehuset :)
Ta vare på hverandre, livet er så skjørt... Ikke ta hverandre forgitt, sett pris på alle dagene du får med dine kjære♥
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar