Innimellom, som akkurat nå, må jeg stoppe opp og kjenne på hvor heldig jeg faktisk er. Det er så mye vi tar for gitt... Jeg har verdens nydeligste jente, en mann som står på hodet om han så måtte for å gjøre alt han kan for at vi skal ha det bra, vi har tak over hodet, alle goder vi kan ønske oss, men allikevel så streber vi etter mer.. Hvorfor er det slik?
Farfar fortalte når han var liten fikk han beksømsko til jul, og han var så glad og lykkelig at han sov med de om natten.. I dag har vi altfor mye, og klarer ikke sette pris på det vi har, vi vil bare har mer..
Tror alle har godt av å stoppe opp litt i hverdagen, sette pris på det man har, uten å til stadighet streve etter noe bedre..
Hvor gitt hadde jeg ikke tatt det at jeg fikk et friskt og flott barn? Selvfølgelig skulle jeg få det.. og jeg fikk det.. MEN det er slettes ikke en selvfølge.. En av mine nære venninner har nettopp fått sitt livs største sjokk.. Fikk gla'meldinga om at nå var den velskapte jenta født, prinsessas mål og et nydelig bilde. Etter noen dager fikk jeg en ny melding, den nydelig jenta var født med downs syndrom...
Ingenting er en selvfølge..
Dagens lille hjertesukk fra meg ;)
Ja, det føles fantastisk godt i hjertet å være mamma:) ikke noe man kan forestille seg eller tenke seg før man blir det.
SvarSlettHeldigvis er Downs syndrom langt i fra det værste som kan skje:)